Mumle gåsegg - AT Strong John

Spanske pene skaut (eller sørgeskaut?)

Det begynte med at jeg kom gående inn i et rom hvor det var et par gutter som muligens var mine nevøer da de var små. De satt oppi en lysegrå metallkasse og jeg gikk bort til dem og lurte på om det var et slags badekar, men det var visst en sølvgrå minivarebil med lekehjul på og jeg klappet litt på siden av "bilen". Deretter så jeg en mann jeg tror var min bror som stod og så ut av et vindu som var ved siden av en verandadør. Til høyre for ham stod det en kvinne som jeg ikke vet hvem var. Egentlig visste jeg ikke sikkert hvem noen av dem var.

Plutselig så jeg noe som liknet på en sort sommerfugl til venstre for mannen. Sommerfuglen hadde overdimensjonert overkropp, det vil si at den øverste venstre og høyre vingen var rundere og større enn de to nederste. Den stod stille i luften og flakset litt på samme sted som et lite helikopter i "stillstand", som de på engelsk kaller "hovering". Vingene var todelte, som to hjerter på siden av midten (av "ryggraden"). Den var helt sort og så ut som om den var laget av gummi, men den rørte seg som en levende sommerfugl. Jeg bare visste at den "var" sjelen til kvinnen eller var tilknyttet hennes sjel. Akkurat da fløy sommerfuglen ut av den åpne verandadøren og det stresset meg litt som om det ikke var bra at den hadde kommet ut i det fri for den "tilhørte" kvinnen ved siden av mannen.

Så gikk jeg ned noen etasjer og kom på bakkeplan hvor jeg gikk bortover en liten asfaltert vei bort til en lekeplass som var mellom noen blokker, og kvinnen ved vinduet kom etter meg, for jeg merket at hun stod ved min side, litt bak meg. Der var jammen også sommerfuglen og jeg følte lettelse siden den var "tilknyttet" kvinnens sjel. Hun hadde altså ikke mistet sin sjel, men funnet den igjen og blitt “gjenforent” med den. Ingenting mer skjedde, for den delen av drømmen var bare over.

Deretter gikk jeg inn på en restaurant eller café [som kan ha hatt inngang fra en gang på et senter eller kanskje fra et sted lenger bort på den asfalterte veien jeg nettopp hadde gått på ved sandkassen]. Til venstre var det en bardisk eller helt enkelt en disk hvor de nok serverte noe, men jeg så ikke hva. Det var flere bord foran disken og det satt to-tre personer ved hvert lille bord. Jeg begynte plutselig å synge litt på "Ja, vi elsker", vår nasjonalsang. Alle så opp og de sang faktisk litt med, som om jeg prøvde å lære dem sangen. Jeg oppdaget at de var amerikanere, hele gjengen. De smilte litt høflig mens de prøvde å synge med på den første og andre setningen, "Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet værbitt over vannet med de tusen hjem...", men da jeg begynte å komme litt lenger inn i sangen med "Elsker, elsker det å tenke på vår far og mor og den saganatt som senker drømmer på vår jord..." virket de temmelig "lost", bortkomne, og klarte ikke lenger skjule hvor kanskje kjedelig de syntes min sang var og det kunne jeg merke. Jeg følte meg jo heller ikke så veldig inspirert der og da og skjønner ikke hvorfor jeg overhodet begynte å synge den der, så jeg bare skyndet meg med å fullføre første vers og nesten slukte (mumlet) ordene for å bli fort ferdig, som når man er trist og er nødt til å synge en gladsang og ikke klarer å ha "pokerfjes" fordi man kanskje ikke er entertainer av yrke og har lært seg å "spille". (Billy Joel fortalte publikum noen ganger at det har hendt at han tenker på hva han skal spise etter konserten er ferdig, f.eks en burger, mens han spiller og synger: “I love you just the way you are.”)

Kanskje var jeg pinlig berørt og følte behov for bare å komme meg vekk og finne på noe bedre å gjøre? Da ble jeg plutselig klar over at det stod en asiatisk dame i døren til venstre bak disken. Hun var ikke høy av vekst, og hadde muligens på seg et forkle og kanskje jobbet på kjøkkenet. Hun vinket meg stille inn uten noen ord, og jeg følte meg reddet fra den beklemte situasjonen som sanger av vår nasjonalsang foran likegyldige amerikanere. Hun sa lavmælt: “Jeg er norsk!” og nå følte jeg meg nok mer hjemme. Hun stod ved oppvaskbenken ved venstre vegg og skulle vise meg noe, og snudde seg bakover mot høyre i rommet. Hun begynte å bevege seg fram og tilbake med små steg som om hun danset oppå et rør på gulvet. Jeg skrøt av henne: "Så flink du er til å danse! Hvordan gjør du det?" Jeg hermet etter henne og tok små steg fram og tilbake over det "flate" røret hun hadde "steppet" oppå med sin "step-dance" eller “tap-dance” (Sounds of the Streets Tap. Tap (1989). Det var et plast- eller metallrør på gulvet som var delt i to på tvers, altså på langs, horisontalt, slik at jeg så øvre halvdel av det som gikk i ett med høyden av gulvet, helt flatt som en (avløps-) renne i en gate, men det var mye “ris” eller noe liknende nedi røret. Hun tråkket på "deigen" av ris som lå i rørene som for å få den enda flatere. Det var i det minste slik jeg tolket det, men det kan ha vært noe annet i rørene.

Det var en mann i kjøkken til høyre for oss og ris-avløpsrennen. Han bare var der, og gjorde visst ikke noe der som jeg kunne legge merke til som om han stod i skyggen. Han var muskuløs eller litt "stor”, kanskje litt tykk - eller helt normal (“Mot Normalt” - Leif Juster) - noe man jo kan være enten man er er tykk eller et beinrangel (Jahn Teigen/Rypdal “Voodoo”). Han forsvant ut i "dimman", skyggen blant gjestene. Restauranten virket litt "mørk" som om det var dårlig belysning der. Kanskje prøvde de å skape en intim atmosfære?

Jeg gikk ut i restauranten for å finne kaffeautomaten som stod på et slags rundbord midt i rommet, men den var stor og så avansert at jeg ikke skjønte hvordan den virket så jeg lette etter "sjefen", hvis han da var det. Han var kanskje bare servitør og den asiatiske kvinnen var sjef? Mannen var opptatt med å snakke med andre gjester til høyre for amerikanerne i en annen del av restauranten. Vi utvekslet ingen ord men jeg bare skjønte at jeg hadde fått beskjed av ham om å åpne en dør som vendte ut mot en mørk bakgate. Kanskje kan man kalle det telepatisk kommunikasjon i drømmeland? Så jeg åpnet døren på gløtt men kunne ikke se noen der. Enda en gang åpnet jeg døren men skjønte at det var noe muffens med de som skulle komme inn. Kanskje var de kriminelle eller var det bare viktig for deres sikkerhet at ingen så at de kom inn? Hvem var de? Det var en litt skummel stemning, i det minste “inni meg”, kanskje fordi jeg måtte åpne døren til en mørk bakgate og at de to kvinnene som kom inn hadde på seg sorte hodedekker, som de kaller det i menigheter eller skaut som gjerne “kjerringer” får høre at har på seg. Det var ikke muslimske hodedekker men mer slike sjal som spanjoler eller kanskje sigøynere bruker. Det var ikke sørgeskaut, og kvinnene så relativt unge ut. De var virket veldig opptatt og så ned mens de gikk forbi meg videre innover i restauranten. Da fikk jeg en ny "følelse", og det var at den døren jeg hadde kommet inn av en halvtime tidligere der var det noen andre som kanskje var på vei inn, muligens politi, men ingen kom inn for den ble ikke åpnet.

Der og da våknet jeg av at jeg pustet fort og tungt, og lurte på hva i “hampen” det der var for en slags drøm? Etter frokost kjørte vi bortover veien og der stod det et par politibiler, noen politifolk som stod og snakket med noen, det var ambulanse (-r) der og lege og disse bilene sperret innkjørselen til senteret. Hva hadde skjedd? Da vi kjørte videre mot motorveien måtte vi kjøre til sides fordi ambulansen kjørte veldig fort med en politibil like bak seg i full fart. Via bakveier fikk jeg vite at to tenåringer hadde blitt funnet bevisstløse der tidlig på morgenen [muligens ved en undergang/bro, hvis jeg husker rett] - kanskje mens det var fortsatt var mørkt mens jeg hadde drømmen - ved senteret fordi de hadde fått i seg et farlig narkotisk stoff. Kanskje var det “syntetiske sommerfugler” som hadde fylt deres sjel slik at den nesten forlot dem eller var det "ris på rør"? Kom det en sølvgrå metallbil dit eller var det kvinner med "sørgehodedekker" i bakgata der eller var alt sammen bare en tullete drøm? Jeg håper de overlevde. De var visst bare fjorten år.

Beskrivelse av utseende til hodedekker:

Evintage Veils~ Black Vintage Inspired Mantilla Infinity Veil for Latin Mass: Chantilly Dotted Lace & Trim

Black Infinity Chapel Veil, Catholic Church Mantilla Veil for Mass by BenedictaBoutique

Ja, vi elsker dette landet

“Eventyret fins i mange varianter, også på svensk.^[1] Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften Strong John.” (Wikipedia):

Mumle Gåsegg (Mumbling Goose-egg)

John Legend "Woke Up This Morning" official video from The Soundtrack For A Revolution soundtrack

Ja vi elsker(Norwegian national anthem)

Lagt til den 19.12.2024:

Ina Wroldsen tolker Carolas «Främling» | Hver gang vi møtes | TV 2

- By litt på meg selv for nordmennene

Carola tok styringen da TV 2 skulle presentere kommende sesong av «Hver gang vi møtes», som har premiere første nyttårsdag.

Jahn Teigen: – Jeg blir så rørt

Det gikk et gisp gjennom salen i Oslo Spektrum da MGP-legenden Jahn Teigen sto på scenen med låta «Voodoo» i kveld. (2016)

Carola Häggkvist om sorgen: – Uvirkelig

KJERRINGØY (TV 2): Når Häggkvist befinner seg på norsk jord, går tankene én vei og sorgen kryper frem.

Tekst og foto © Turquoise Whatever